Tanker om det vi i vår tid kaller overtro / vidskepels
av Rolf Rønning
Grunnleggende faktorer:
Våre forfedre var avhengige av naturen som omga dem i en langt større grad enn vi er i vår tid.
De måtte innrette seg på naturens premisser, underordne seg sine omgivelser, mens vi i vår tid i stadig større grad prøver å få naturen til å innrette seg etter oss.
I og med at de måtte leve på naturens premisser, ble det nødvendig å finne ut hva de kunne gjøre – og hva de ikke kunne gjøre.
Menneskene har til alle tider følt et behov for styrende makter, noen som er større og mektigere, noen de kan henvende seg til. Her ligger det en erkjennelse av hvor lite et menneske er og betyr i den store helheten. I vår tid er det en tendens til å sette mennesket i sentrum.
Gjennom opplevelser og erfaringer, enten de er virkelige eller abstrakte, danner det seg et nett av tanker og opplysninger som gjør det mulig å trekke logiske slutninger. Det som føles logisk og riktig bygges videre av nye oppdagelser og tanker. Om slike opplysninger eller tanker er riktige eller gale er egentlig av underordnet betydning. Føles det logisk og riktig, bygges det stadig videre på det.
På et eller annet punkt i ei slik gradvis utvikling oppstår det et sterkt behov for guddommer/ makter som styrer. Det som fra begynnelsen var vage vesener blir litt etter litt mer konkrete. De får navn, tillegges egenskaper og maktområder. At noen av egenskapene til disse guddommene blir svært så menneskelige… for ikke og si menneskelike, er også logisk. Tankene våre er tross alt et produkt av vår egen mentale kapasitet og vår livssituasjon.
Hva om vi snur et av bibelens utsagn på hodet: ”Gud skapte menneskene i sitt bilde”. Kanskje burde det vært: Menneskene skapte gud / gudene i sitt bilde…? Da blir det lettere å se hvordan en mytologisk verden bygges opp.
Påstand som kanskje er provoserende:
Begrepet overtro er et meningsløst begrep. Det er tro, og bare tro det er snakk om.
Det som senere har havnet i avdelingen som kalles overtro, er blitt til på en like seriøs og oppriktig måte som det som har havnet i avdelingen tro.
Fra de tidligste tider og fram til vår egen tid har verdensbildet utvidet seg enormt. Et lite stammefolk langt inne i den russiske taigaen måtte nødvendigvis ha et mer begrenset verdensbilde enn det vi har. Dette er en av flere faktorer som har vært med på å flytte såkalte naturreligioner fra å være tro til å bli degradert til begrepet overtro.
Da kristendommen gjorde sitt inntog, degraderte den pr. omgående alle andre former for livsanskuelser. Men vi skal også merke oss at den likevel inneholdt mange av de samme tankene og forestillingene som det som ble betegnet som hedenskap og overtro, bl. a. forestillingene om en øvre verden, en underverden, samt en midt i mellom. Den siste er det jordiske livet, de to første gjelder livet etter døden.
Noen sentrale skikkelser i den skogsfinske mytologien:
Jumala
Dette var den høyeste guden. I boka Mythologica Fennica, som Christfrid Ganander utga på egen bekostning i 1789, står det bl. a: ”De Bjarmer, som voro af Finsk härkomst, dyrkade en afgud, under namn af Jomala.” Dette er nok samme gud som samene i tidligere tider kalte Jubmel. Ifølge Ganander kalte finnene, etter at kristendommen kom, den høyeste guden for Luoja og Kaikkiwalda, som skal bety skapere og allmektig. Interessant er det å merke seg at Gud fortsatt kalles Jumala i Finland.
Ukko.
Nest etter Jumala var Ukko den eldste guddommen. Ukko var tordenguden, en parallell til den skandinaviske guden Tor. Han styrte været, men hadde også mange andre oppgaver. Ukko, som også ble kalt Pitkäinen, som betyr den lange, ble anropt ved bjørnejakt. Ukko ga styrke til de svake, og beskyttet mot bergtroll. Han kunne også verne folk som dro ut i krigen.
Hiisi
Hiisi var, ifølge Ganander ”en mägtig Gud eller Gudinna, som fredade för skogsdjur, men var i sig sjelf förfärlig.”
Hiisi var en veldig sterk jette, grusom og skrekkelig. Han drev bjørner og ulver som lam.
Hongatar eller Hongotar
En skogsnymfe. Vi ser likheten med ordet honka, som er det finske ordet for furu. Kanskje ikke så underlig når hun er furutrærnes beskytter. Hun er også bjørnens mor og amme. Den mannlige tilsvarigheten heter Hongonen, og er bjørnens far.
Det finnes flere eksempler på at guddommer eller sterke makter i den finske mytologien er foreldre til ulike dyr, slik som her. Vi finner også noe av det samme i den norrøne mytologien, jeg tenker da på to av Lokes barn, Fenrisulven og Midgardsormen. Forskjellen mellom den finske og den norrøne mytologien, i hvert fall i dette eksemplet, er at hos finnene handler det om vanlige dyr, mens det i den norrøne er dyr det finnes bare ett eksemplar av.
En slektning eller kollega av Hongatar er Hongas; ”Nordanskogens Fru”. Hun skulle holde styr på bjørnen så den ikke skadet buskapen.
Juutas, ”Sjelfver Hin onde, ormens uphof” som Ganander skriver. Han tilsvarer Loke i den norrøne mytologien, ond og listig.
En gud som ikke nevnes så ofte, underlig nok, er Rongoteus. Han var den som sørget for at svedjerugen ga god avling, og var særlig dyrket som guddom i Karelen. Den norrøne guden som det er mest naturlig å sammenligne ham med er Njord.
Tapio er skogsguden, en finsk utgave av den sør-europeiske Pan. Han hersker over alle skogens dyr. Han var også guden for jaktredskap. Det var Tapio som bestemte hvilke dyr som skulle felles når det var jakt, og hvilke som skulle gå fri.
Dette var bare et ytterst lite og kortfattet utdrag om noen skikkelser som fantes i den finske mytologien. Vi finner både guder, ånder, nisser og mange andre slags vesener, så det er mange likhetstrekk med den norrøne mytologen. Det er likevel mange ulikheter. Vi ser bl. a. at den samiske mytologien har et mye sterkere slektskap med den finske enn med den norrøne mytologien.
Når en noita skulle bli av de dyktigste, måtte han til samene for å lære. Kanskje er det noe av forklaringa. Vi har også begrepet Pohjola, som riktignok er ganske vagt, men det ligger i hvert fall nord for de skogsfinske områdene, og det var i nord samene hadde sitt tilhold etter å ha blitt presset nordover av andre folkeslag.
I de fleste mytologier tillegges dyr, og særlig dyr som har kraft og styrke også menneskelige egenskaper. Vi kan ta det nordiske ordtaket om bjørnen: ”ti manns styrke og tolv manns vett.” De hadde respekt for bjørnen. I den finske mytologien finner vi en annen variant, som i minst like stor grad viser respekt for det store dyret. Jeg tenker her først og fremst på såkalte bjørnebegravelser. Den har vært praktisert både av finner og samer, og Ganander skriver bl. a. om dette: ”KOUWWON- PÄÄLLISET, Björn- graföl, firades med många ceremonier, under musik af Runor och öldrickande, då Björn- hufvudet uphängdes i ett träd: til detta gelag gjordes af grannarne et sammanskott af spannmål och matvaror. En gosse och flicka utvaldes till brudpar i full skrud. Gästerne voro högtids- klädde. Först bars hufvudet, och sedan det öfrige Björn- köttet in, hvarpå ärtsoppa var kokad.”
Dette ble så båret inn og fortært, og Ganander skriver videre:
” Vidskepelser och löjelige sedvanor vid Björn- jagter äro ännu öflige på visse orter i Lappland. Fordom ansågs det som en trosartikel, at Björn var et heligt djur. De gifva honom på sit språk många besynnerliga titlar. Efter uttydning på Svenska, kallas Björnen: Berg- gubbe, Bergfarfar, m. m. Sammanlunda gifva Finnarne Björnen flera hederstitlar”.
Fra flere områder, både finske og skandinaviske, kjenner vi til at man voktet seg for å kalle dyr som bjørn og ulv med sitt rette navn, men benyttet seg av andre, beskrivende navn, som f. eks.: Den store, den sterke, kongen i skogen, den brune. For ulv: den grå, gråbein, gråtass, osv.
Vi vender tilbake til bjørnebegravelsen, der Ganader skriver følgende:
” Alla hans lemmar, ben och knotor nämnas med vissa ifrån det allmänna Lapska språket åtskilde namn. Man vet icke hvarest de tagit alle orimligheter som endast vid Björnars fångande brukas. De anse alt sådant för hemligheter, hvilka icke för främmande böra uppenbaras. Så snart Björnen blifvit dödad och under det de föra honom hem, upstämmas vissa Joikningar eller sånger.
Schefferus, Lappon. Ill. p. 233, omtalar några af deras visor. Deras första compliment til Björnen skal vara denna: Kitulis pourra, kitulis i skade tackemis, Sobbi jalla saiti: det är: de tacka Björnen, at han ej gjort dem skada, sönderbrutit deras stafvar och Spjut.
Den förnämste Banemannen slår merendels en mässings- nagel i sit gevär, eller hänger något visst märke på sin hals, det han en lång tid bär, som et heders tecken. De hafva äfven hvarjehanda underliga ceremonier och sånger, sedan de äro hemkomne, samt när de sönderdela och förtära Björnen. Dylika uptåg voro i detta sekulo i Österbotten, Savolax och Carelen vanliga.
Alt detta slutas med en sång, angående den heder, som de nu visa emot Björnen, med begäran at han ville förkunna detta åt andra Björnar, på det desse ock villig måste låta fånga sig.
Alla ben i Björnen hopsamlas så hela de äro, och rangeras i behörig ordning uti en upkastad grop, af samma längd som Björn varit, hvarpå lägges fint björkris: gropen betäckes sedan noga med långa klabbar, hvaruppå sedan bredes granris. Desse löjelige ceremonier blifva dock icke hos alle Lappar på lika sätt iakttagne”.
Så langt Ganander. Grunnene til at jeg har gått såpass grundig inn på nettopp dette er følgende: Det viser hvilken rolle dyrene hadde i mytologien. En rolle der de faktisk er like viktige som menneskene. Det viser også den respekt folk hadde for først og fremst store dyr, dyr som kunne være dem til men og plage.
En annen grunn er, at vi her ser likhetene mellom finsk og samisk mytologi svært tydelig. Det viser også at dette var noe som holdt seg i lang tid etter at kristendommen hadde fått innpass. Noe av tanken bak slike seremonier, tror jeg er behovet folk følte for beskyttelse mot det som truet deres hverdag. De skulle ikke provosere andre makter, her de ville dyra, eller de som rådde over disse.
Hadde en gått for langt, måtte de ulike maktene blidgjøres. Det er i realiteten det samme som kristendommens synd og straff, med den forskjellen at virkemidlene for å få maktene som rådde i godlag igjen hadde andre former enn det som senere kom med kristendommens innføring.
Vi snakker altså om tro… ikke overtro. Tankene bak den gamle mytologien og kristendommen viser ofte forbausende likheter i tankegang, og begge er i høyeste grad barn av sin tid, og begge har vært gjenstand for endringer i århundrenes løp. Kanskje ikke så underlig, når vi tenker på den daglige kampen for tilværelsen, behovet for beskyttelse i en eller annen form, og troen på at det var noen som styrte hele tilværelsen.
Til alle tider har vi mennesker hatt et sterkt behov for å vite. Vi forlanger forklaringer som er så logiske at vi kan slå oss til ro med dem. For å rette på noe som har gått galt, må vi vite hvorfor det gikk galt… og vi må ha noen vi kan henvende oss til. Dette gjelder alle former for religion, enten vi kaller det tro eller overtro. Å vite gir trygghet. Da kan vi få ting på rett kjøl igjen. Når vi ikke vet, blir det å famle i blinde, og det vil bare være et slumpetreff om vi finner noe vi kan tro er en løsning.
Det er også en maktstruktur bygget inn i disse problemstillingene. Den som har kunnskaper har også makt i en eller annen form. Kanskje først og fremst makt til å påvirke andre, til å styre dem i ønsket retning. Dermed er det kanskje på tide å føre begrepet noita inn i tilværelsen. En noita, på norsk kalt trollmann, noe jeg synes blir helt feil, og svært negativt ladet i utgangspunktet. Noita er det samme hos skogfinnene som noaidi hos samene, en som har kunnskaper og evner til å kommunisere med de rådende makter i de ulike verdener. Det er hevet over tvil at noita må ha hatt stor makt… det vil si: stor makt så lenge han kunne vise at han hadde den kraften og de kunnskapene som var nødvendige. Og om noe slo fullstendig feil for ham, ville han uten tvil få et forklaringsproblem av dimensjoner, og hans maktposisjon ville bli tilsvarende svekket.
Da er det et spørsmål som naturlig melder seg: Var noia et onde eller et gode? Vi skal kanskje tenke litt over det. Trolig er det ikke mulig å gi et fast svar på det, men spørsmålet er i og for seg interessant. Det var sikkert ikke to noitaer som var like. Og kanskje kommer vi ikke stort nærmere svaret enn det.
Det har alltid vært, og vil alltid være to elementer som er avgjørende for det som skjer i verden, om vi ser for oss et enkelt verdensbilde: Det gode og det onde. Satt på spissen, og forenklet, vil alle former for kamp stå mellom det gode og det onde. Da dukker det opp et nytt spørsmål: Har vi tilstrekkelig kunnskap til å avgjøre hva som er av det gode og hva som er av det onde? Hvis alt er som det utgir seg å være, er svaret ja, men om det ikke er det, blir svaret nei. Folk kunne tro og håpe at noita kunne det… men de kunne neppe vite, og dermed er vi tilbake til noe av den makt noita hadde i et klans- eller stammesamfunn.
Noita var også for en stor del seremonimester, og det kunne skaffe ham tillit og respekt. Det vi ikke vet, er i hvilken grad den enkelte noita valgte å utnytte det. Om vi så snur blikket mot kristendommen, ser vi også maktstrukturer. I Norden var det i den første tida kongene som med vekslende hell prøvde å innføre kristendommen. Var det bare av overbevisning og idealisme, eller lå det også andre motiver bak? Jeg må nok hevde at svaret i aller beste fall er et tvilende og svakt tja… Også her var kunnskap makt, om enn på en noen annen måte. Kongene hadde makt, og utnyttet den til å innføre kristendommen. Når folk fikk valget mot at gårdene deres skulle brennes og de sjøl drepes om de holdt på sitt og sa nei til den nye lære, vitner det mer om rå maktbruk enn om overbevisning og idealisme. Kongene var også barn av sin tid, så vi får godskrive noe av den harde framferda på den kontoen.
Når vi senere, særlig i middelalderen ser hvor enorm makt kirken hadde, har jeg fortsatt vansker med å finne idealismen…
Et annet tema som fortjener oppmerksomhet er: Hvor lenge satt det som kirken kalte hedenske skikker og ritualer i hos den menige mann og kvinne. Det er et interessant spørsmål som kanskje strekker seg lengre i tid enn vi tror?
Jeg har ikke noe patentsvar. Her finnes det uten tvil store forskjeller, både geografisk og i tid. Det kan finnes mange grunner til at skikker og ritualer ble borte, og minst like mange grunner til at de holdt seg.
Jeg tror vi må tilbake til den gamle tanken om å beskytte seg. Det som fra gammelt av har vist seg å holde mål er det ingen grunn til å vrake, det tror jeg vil være en naturlig tanke hos svært mange. La oss kalle det ”naturlig sikkerhet”, kanskje er også ”sunn skepsis” dekkende. Et ordtak sier: Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Det ligger noe der som nok de fleste kjenner seg igjen i, skulle jeg tro.
Skogfinnene både i Sverige og Norge var like ofte i kirken som nordmenn og svensker, til tross for at de ofte hadde lange og besværlige kirkeveier. De gikk til alters som andre, de døpte sine barn, de ble viet av presten, og de ble gravlagt på kirkegården, alt med kirkens vanlige ritualer. At de hadde plikt til å møte i kirken var en sak, men det er også helt klart at vi ikke kan si at de var mer hedninger enn andre. Likevel er jeg overbevist om at skikker, besvergelser, ritualer fra tida før kristendommen fulgte med. Ikke med presten i umiddelbar nærhet, men i dagliglivet, som for skogfinnene oftest var milevis fra all øvrighet.
Hvorfor skulle de ikke benytte seg av nedarvede skikker for å sikre seg god avling, god helse, eller annnet de gjerne ville oppnå? Det er klart de garderte seg ved å ri to hester samtidig. Noe annet ville faktisk vært unaturlig, slik jeg tolker det.
Var det synd å be Ukko og tørt vær når rugen skulle høstes? Eller å be Tapio om god jaktlykke? Kirkens bud var: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Det er ganske kategorisk. Likevel er jeg ikke så sikker på at finnene så det som en stor synd å be andre om hjelp når det syntes nødvendig. Naturligvis kommer det an på øynene som ser, og i hvilken sammenheng og utstrekning det forekommer.
Noe nesten tilsvarende skjedde ved overgangen fra katolsk tro til Luthers lære. Da ble alt som kunne kalles katolsk sett på som vranglære. Likevel kan vi være temmelig sikre på at mange holdt hatten foran munnen og mumlet lavt sine katolske bønner… for sikkerhets skyld.
Det jeg vil fram til er, at du får ikke folk til å vrake alt gammelt for noe nytt og ukjent over natta. Det tar kanskje hundrer av år, om det i det hele tatt skjer helt og fullt. Et gammelt ordtak sier: ”Man vet hva man har, men ikke hva man får.”
Det hele står og faller med trygghet. Mangler den, fortsetter folk å tro det de har trodd. Enten man velger å kalle det tro eller overtro, er det beskyttelse vi går etter.
Niitaho- Jussi, Finnskogens siste vandrer, ofret alltid en mynt til Ukko før han skulle ut på ei lengre vandring, for å sikre seg godt vær.
Kaisa Vilhuinen, og mange med henne, leste sine besvergelser for å bote sjukdom eller oppnå lykke, og de trodde oppriktig på det de gjorde.
I vår moderne tid selges det ulike ”mirakelkurer”, enten det er for å bli slankere, få bedre helse. Hvor mange av disse er bare humbug? Trolig de fleste. Men slutter vi å kjøpe dem og tro på dem? Neida, slike uvesentlige småting hefter vi oss ikke ved. Tror vi så tror vi, enten det kalles tro eller overtro.
Kanskje nettopp på grunn av den negativt ladede betegnelsen overtro, er det mange de siste par hundre årene, sjøl i skogsfinske miljøer som har fornektet forfedrenes tro, og forsøkt å skjule eller bortforklare den. Av den grunn er det mye som har gått tapt, og jeg vil hevde at det er viktige deler av vår historie og kultur som dermed har blitt borte. Vi må få våre forfedres tro fram i lyset igjen. Jeg mener ikke at vi skal forherlige den, men godta at den har vært der, som en naturlig del av vår fortid. Kanskje vil da flere biter i det enorme puslespillet som den skogsfinske kulturen er, falle på plass, og kanskje kan vi få et klarere helhetsbilde av den kulturen vi har fått i arv.
Vi er alle barn av vår tid, og om vi erkjenner det, blir det kanskje enklere å innse at det vi kaller evige sannheter også er noe som er i stadig endring. Med det i tankene tror jeg vi kan komme enda noen skritt nærmere et helhetlig bilde av den skogsfinske kulturen.