Foto: Hege Siri. Klikk på foto.
Margoth Hovda-Lien , Nordlys:
”Diktene hennes er som et forsøk på å joike fram både egen, mors, mormors og morfars historie. Hun skriver: «/jeg joiker /mors historie/ jeg joiker en bønn/ ingen har lært meg å be».
Om joiken sier hun: «/joiken er et landskap/uten begynnelse, uten slutt/pusten driver joiken/?/ et øyeblikk/ noen tusen år/ og vinden».
Samtidig gir hun oss et uttrykksfylt bilde av hvilken plass samisk språk og joik har i diktet «Språket», som ble sitert i intervjuet med Siri tidligere i Nordlys.
Her er mange vakre dikt. Noen er korte og likner haiku , der presis naturopplevelse ender i et universelt perspektiv. Som diktet «Tiden»: «vinden bærer fuglene/ kaster bjørkeløv i ring/ sirkler meg inn /hvisker om tid/ der ingen tid finnes».
I noen dikt lar hun natur og kultur smelte sammen på en måte som likner Nils-Aslak Valkeapää . I diktet «Sagn» skriver hun «etter torden/er himmelen stille/har ingen begynnelse og ingen slutt/og ravnen flyr/ glemmer ikke/ det den har sett».
Også måten å sette opp diktene på, med mye luft og bevegelse over boksidene, minner om Valkeapää.
Diktsamlinga er tredelt. I første del plasserer hun seg selv i forhold til sin samiske identitet; joiken, språket, naturen og familien. I andre del en utvider hun sitt bilde av den samiske naturopplevelsen og har med et langt og fint dikt til mor. Siste del er kort og de to siste diktene handler om historiske hendelser, om ei kvinne som kommuniserte med guder og ånder på 1700-tallet og om Altasaken, Stilla 1981.
Hege Siri er en spennende debutant. Hun har et presist og stramt språk, som tegner konkrete øyeblikksbilder – og lar besjelinga av naturen åpne for ettertanke hos leseren.
Det er ei lita bok, men et ambisiøst prosjekt – som også tittelen tar høyde for. Og jeg synes hun når fram med sin «joik», sitt lyriske språk.”
***************
Sindre Ekrheim, Bergens Tidende:
Debutant med fengende diktpartier
«Mellom politikk og natur»
Diktdebutanten Hege Siri skriver dikt der joiken og ordet joik er sentrale omdreiningspunkt. I joiken er rytme og melodi like viktig som ordenes semantikk, en joiker gresset eller vannet og gjør slik omverden nærværende: «Joiken er et landskap / uten begynnelse, uten slutt / pusten driver joiken», slik det står i forlagets annenkorrektur som ligger til grunn for anmeldelsen.
I krysningen mellom en norsk og en delvis glemt samisk kulturbakgrunn og identitet skriver Hege Siri frem skjulte landskap eller bygninger, foreldre og besteforeldre, eller portretterer sjamanen Kristen Klemetsdatter som døde i 1774. Her finnes en blanding av naturlyriske dikt og eksplisitt politiske kampdikt, for eksempel om Stilla-aksjonen i 1981 mot utbyggingen av Altaelva. Når en leser de øvrige diktene, aner en nok konturene av brutal fornorskningspolitikk, språkforbud og religiøs begrunnet hensynsløshet uten at det uttrykkes direkte.
Det doble kulturelle statsborgerskapet kommer til uttrykk som en tvedeling på flere nivåer i samlingen. På et overordnet nivå som en pendling mellom deler og helheter, mellom sjøkorn og hav, ord og språket, øyeblikk og evighet. I diktene bryter det også inn enkelte samiske gloser, og samisk naturforståelse står mot den moderne hvor naturen underordnes og kontrolleres av mennesket.
Også formelt synes samlingens dikt å dele seg i to hovedtyper. Noen er stramme og konsentreres rundt en tydelig billedkjerne. Andre er løsere i strukturen, de kan briste ut i ord- og språklekende remser som slynger seg i ulike former nedover manussidene. Ofte er det i disse lekende sekvensene de samiske ordatomene setter inn. I så måte er diktet «Máttabiegga», som betyr «vind fra sør», et fengende dikt som gjennom rytmisk distribuerte repetisjoner og forskyvninger hyller naturen, sønnavinden og selve ordet «biegga», som er det en sitter igjen med når vinden har lagt seg.