Kultur er både skaping og gjendiktning – behovet for samhandling og kulturelt mangfold
Like lite som vi kan forlange at all kunst skal være kjent og kjær ved første møte, like lite kan vi kreve at alt skal være radikalt nytt. Derfor finnes det heller ingen absolutt motsetning mellom nyskaping og tradisjonsformidling. All kulturvirksomhet er også overlevering der vi bygger på allerede kjente uttrykk og legger vår egen stemme til. Det uttrykk som kun er et brudd, og som ikke bærer gårsdagens spor, finnes ikke. Det vil innebære total ikke-kommunikasjon. En nødvendig innsats for nyskaping må ikke fortrenge den gjenskaping og tradisjonsformidling som skjer til glede for både kunstnere, utøvere og publikum. Gjennom et kulturelt mangfold ivaretar man menneskets trang til å stå i kontakt med fortiden, samtidig som mennesket gis muligheten til vekst og utvikling gjennom nye uttrykk. En markedsstyrt kultur er en tilnærming til kulturfeltet som vil resultere i stagnasjon og ensretting.
For mangfold – mot ensretting
En rendyrket kulturinnsats overfor barn og unge, kan lede oppmerksomheten bort fra voksnes livslange læring. Også interesserte voksne må få mulighet til å lære og erkjenne annen kultur enn det som formidles gjennom fjernsynets uopphørlige underholdningstilbud. Slik blir de voksne også bedre oppdragere og samarbeidspartnere for barn og ungdom. Salongfestivalen ønsker å tilrettelegge for kulturelt mangfold slik at kunst og kultur får gode vekstvilkår på tvers av generasjoner.
Åpen, inkluderende og fordomsfri formidlingsarena
Inkludering går ut på å fjerne barrierer for deltagelse og skape like muligheter for alle individer og grupper til å delta og bidra i et inkluderende fellesskap. Hver og en av oss må ta stilling til hvilket samfunn vi ønsker å skape, og hvilke verdier som skal prege utviklingen i framtida. I vår iver etter å skape et godt mangfoldig samfunn, er det viktig å se betydningen av og ivareta mangfoldet av kunstneriske uttrykk.
Totalopplevelsen gir oss en rikere sansning
Vår kulturelle ballast bygger på erfaring som styrer oss mot bestemte typer sanseinntrykk fra omgivelsene. Ikke minst styrer den vår fortolkning av disse. I tillegg vil det være føringer tilknyttet selve øyeblikket som påvirker fokus og forståelsen. Det er naturlig å være reservert overfor det som oppleves annerledes, men hvis vi konsekvent velger kjente og trygge kulturuttrykk, hemmes vår videre utvikling. Salongfestivalen ønsker av den grunn å være en uforutsigbar kulturfestival som har til hensikt å utfordre fastlåste forestillinger, og by på spennende overraskelser som åpner opp for undring og nysgjerrighet, skaper kontraster og leder til ny kunnskap. I vårt møte med det fremmede må nye erfaringer utvikles. Evner vi det, vil totalopplevelsen av kjent og ukjent gi oss en rikere sansning over tid.
Å ”ta tida tilbake” skaper rom for viktige verdier
I en særs oppjaget og hektisk hverdag, hvor tid oppfattes som en ressurs vi disponerer, forbruker, utnytter eller sløser med, er det sjelden vi prioriterer det naturlige mellomrom av bare ”å få være”. Et fartspreget menneske sklir hele tiden omkring på andre arenaer enn sin egen, og mister umerkelig evnen til å være til stede i det som er. Resultatet blir at våre gjøremål tillegges større verdi enn selve livet, i stedet for å verne om vår rett til ikke bestandig å være nyttig. Salongfestivalen ønsker derfor å være en indre øy av tidløshet, en fellesarena for utvikling av nye bevissthetsformer utenfor tid. Opplevelsen av ro og tilstedeværelse skaper grunnlag for følelsen av nærvær som setter mennesket i stand til å samle nye krefter, la seg inspirere, overraske og glede. Å ta del i langsomhetens tid er å finne tilbake til seg selv, og det føles godt for kropp og sjel!
Mennesket, det være seg kunstner eller mottaker av kultur, trenger tid til å skape, tenke og utprøve. Kanskje er det nettopp opplevelsen og utøvelsen av kunst og kultur som kan hjelpe oss å få tida tilbake!
Ordet har en framskutt posisjon under Salongfestivalen
”
Ordene styrer verden. Sånn er det bare…” sa Olav H. Hauge en gang. Salongfestivalen ønsker å fremme og vekke interessen for litteratur. Ordet vil alltid ha en framskutt posisjon under kulturfestivalen. Vi lar følgende tekst begrunne hvorfor:
”
Jeg strekker ordene mine fram til deg. For nå er vi inne i fellesskapet. Du og jeg. Her inne i ordenes rom, kan vi ta hverandre i hendene. Tankene våre kan puste på hverandre. Vi kan gå noen runder sammen, danse med hverandre i ordene. Ordene er vinduer og lufteluker og kjellernedganger – og trapper til nye måter å tenke på. Nye måter å oppleve verden på. Veier og stier inn i kjente eller ukjente områder. Du kan forandre verden rundt deg med ordene. Trykke på følelsene. Få andre til å le eller gråte eller begynne å tenke. Det er bare å ta ordene i hendene, i munnen. Jeg kan støtte deg. Bekrefte deg. Si jeg elsker deg. Vi kan bli venner midt inne i ordene som flyr og flakser mellom oss. Bestevenner. Eller ta avstand fra deg.
Trakke ned på deg. Få deg til å gråte eller krangle. Avslutte relasjonene mellom oss. Disse mektige ordene. Farlige ordene. Ordene som kan få oss til å forstå hverandre. Bli venner, ta avstand. Bli uvenner. Skape nærhet og vennskap. Sympati eller mobbe. Skade og såre. Ødelegge et liv for alltid. Ett eneste treffende ord er nok. Jeg kan bygge opp fiendebilder med ordene mine. Overbevise deg. Fiender er slemme. Ord. Sammenligninger og følelses-styrende
formuleringer. Etablere frykt i samfunnet. Aviser, radio og TV forteller farlige eventyr som flytter inn i livene våre. Farlige ord gjør oss redde, sinte og slemme. Manipulerer, undergraver, forandrer holdninger. Men ord kan også åpne øynene, ørene og tankene, gi oss nye måter å tenke på. Nye ideer. Forandre oss. Forandre samfunnet. Peke på ting. Stille spørsmål. Gjøre oss bevisste. Se urettferdighet og problemer. Pirre og engasjere. Ordene kan gjøre hverdagen rikere. Gi oss historier, beskrivelser og karakterer. Gjøre livet interessant og meningsfullt å leve. Gjøre oss til mennesker. Hjelpe oss til å kommunisere, planlegge og beskrive verden. Ord er noe av det fineste vi har. Vi kan gjøre fantastiske ting med ord. Skrive dikt, sanger, filmmanus, viktige artikler og foredrag. Med ord kan vi oppdage verden. Nye assosiasjoner, ordbilder og sammenligninger. Ny vinkel, ny beskrivelse. Oppdage og oppleve. Bli kjent med hele kroppen. Være mer tilstede i sansene våre. Ord er makt som gir oss et friskere og skarpere blikk. Åpner opp for nyopplevelser, er magi. Kan utrette små og store mirakler. Kan forbedre livskvalitet, bearbeide sorg, behandle lammelser og åpne opp lukkede dører i samfunnet. Eller bare komme av seg selv - trillende, logrende, hoppende, springende. Ord er lek, minner og fantasireiser – en brille. Slik kan vi se oss selv og menneskene rundt oss bedre, være mer bevisst tilstede i verden, oppdage, oppleve og utvide bevisstheten og hjernens områder gjennom språket.”
Teksten er et konsentrat av radioforedraget ”Språket stuper kråke i gresset” av Gro Dahle.
Poesi foredler selvet og gjør oss til bedre mennesker
Tarjei Vesaas (1897-1970):
"Aldri kan ein halde opp å hylle den som laga det skrivne ordet - boka, bladet, brevet. Frå si øy har nokon skrive eitkvart. Dei slår bru til neste øy, og atter frå øy til øy. Det kjem sendande, og ligg der som ein død ting. Men menneskje har lært å tyde det. Under eit menneskjeauga får det liv. Det kan røre og opprøre og skape om. Det kan stige opp av papiret som lyn og eksplosjonar - som blømande kirsebærtré. Av og til
skulle vi tenkje over kor merkjeleg det er." .....
”Den dagen jeg finner ut hva poesi er, er det ingen vits i å lage poesi mer” sa Olav H. Hauge til NRK i 1975. I samme kanal to år senere, avslører lyrikeren Hans Børli at ”han itte veit hå poesi er”, men at han skriver ut fra en dyp instinktiv trang til å holde fast bildet av seg selv som tenkende individ midt i en anonym tilværelse. Skrivingen blir altså en måte å holde seg selv fast på, et ønske om å finne en reddende form som kan binde menneskenes indre kaos av tanker, følelser og drifter. I etterkant framstår diktene hans som et resultat av eget liv på jorda. Og det er nettopp bekreftelsen av livet poesi handler om: Øyeblikkets nærvær, en følelse vi våger å kjenne på, en tanke, et sanseinntrykk, en assosiasjon eller en god metafor som kan ta tak i tilvante forestillinger og utløse nye tanker og uventet innsikt. Poesi er en måte å gi tilværelsen mening på, og fordi det dypest sett handler om menneskelig eksistens, berører den på en spesiell måte. Dessuten kan poesi være et nyttig verktøy for bearbeidelse av opplevelser og en kanal for kommunikasjon.
Poesien søker stadig nye veier. Alltid åpen, ettertenksom, lyttende, reflekterende, men også spørrende, provoserende, brysom og irriterende. Frikoblet fra hverdagens trivialiteter og vanetenkning har den til hensikt å opprette en helhetlig sinnstilstand uten å skille følelser og intellekt. Å sprenge nye grenser ligger i dens natur. Derfor er poesien både uforutsigbar og mangfoldig, og lar seg slett ikke generalisere. Ei heller poeter eller lesere.
Poesi skal være tilgjengelig for alle
Kulturelt mangfold innbefatter poesiens rett til å uttrykke seg, og være til stede i det sosiale og offentlige rom i likhet med andre kunstformer. At markedet legger økonomiske føringer for hvilke kunstuttrykk som har livets rett, er ikke akseptabelt. Derfor må poetisk litteratur gjøres tilgjengelig og synlig for alle – ikke bare for en litterær elite. Kunden etterspør ikke en ”usynlig” vare.
Selv en ustemt harpe er et edelt musikkinstrument
Hvordan kan det ha seg at det poetiske språket nærmest er usynlig i det offentlige og sosiale rom til tross for at samtidspoesien er preget av vitalitet, viser mangfold og vilje til fornyelse?
Vanlige bokkjøpere har i liten grad tilgang til poesi i bokhandlene. Innkjøp av lyrikk til bibliotekene er kraftig redusert, og poesien anmeldes omtrent ikke. Dessuten er poesien som kunstform, stedsløs. Fordi leserens møte med poesien prinsipielt kan finne sted hvor som helst, i motsetning til billedkunsten, som trenger et fysisk rom for at kunsten skal bli synlig, er poesien stort sett henvist til det private rom uten en sosial kontekst der folk kan møtes. Når lyrikken trer fram i det offentlige rom, blir det på andre institusjoners premisser i rollen av å være gjest. Da vi etablerte Kultursalongen, var det nettopp i den hensikt å styrke poesiens plass i det sosiale rom, samtidlig som vi ønsket å aktualisere poesien for et større publikum. Det er viktig at lyrikk ufarliggjøres, at den framføres, at den høres, leses og synges om man ønsker å rekruttere nye lyrikkvenner. Og det ønsker Kultursalongen!
”Ikke alle har sans for poesi, som kjent. Iallfall er det de færreste som våger å vedkjenne seg en slik sans, og ulykkelig få er det som bent frem kjøper og leser diktsamlinger. Allikevel vil jeg påstå at alle mennesker er født med et poetisk organ, like reelt som øret og øyet, nesen og tungen. Hos mange kan det poetiske organ være forkalket i årenes løp; det kan være sløvet av oppdragelse og skolegang, forherdet av et mekanisk liv, ødelagt av mangel på bruk. Men det er medfødt hos alle. Det er ikke noen anatomisk tilfeldighet at vårt indre øre av form kan minne om en harpe. Selv en ustemt harpe er et edelt musikkinstrument.”
André Bjerke fra Versekunsten: Rim og rytme, 1980 (2000) s. 11