Du kjenner smerten når Daniel formidler sine såre taterviser...
Romantikkens folkemusikkinnsamlere var preget av sin tids rådende ideologi og interesserte seg lite for det kulturelle og etniske mangfoldet som faktisk fantes. Denne situasjonen holdt seg mer eller mindre uforandret gjennom hele 1900-tallet. I dag blir romanifolkets tradisjonsmusikk sett på som en naturlig del av norsk folkemusikktradisjon.
Til tross for århundrer med undertrykkelse og forfølgelse har romanifolket vært en del av en musikkultur som har levd i beste velgående. Sang og musikk har betydd mye for overlevelsen, både som næringsvei og identitetsskaper. Og selv om det vokale ”kjernerepertoaret” er stort og variert, er mye av viseskatten inspirert av Gud som var et fast holdepunkt i en vanskelig tilværelse.
Daniel Borge føyer seg inn i rekken av mange dyktige sangere som romanifolket har fostret. Med stor kraft, varme og tilstedeværelse formidler han sine sårbare viser. Det skal godt gjøres å ikke bli berørt...
"Hvorfor blir jeg kalt en tater?
Jeg gråter meg til sengs hver en kveld.
Jeg bøyer mine kne
Og ber en bønn for det
Jesus må hjelpe meg på min vei...."