Læstadiansk sangtradisjon
”På forsamlingene var det gjerne en forsanger som begynte å synge. Denne forsangeren bestemte rytme og toneleie. Etterhvert kom de andre inn i sangen som var bølgende og variert i styrke og intensitet. Alle versene ble gjerne sunget. Det passet ikke med orgel til denne karakteristiske og langsomme syngemåten. Det er vanskelig å skrive ned noter til denne syngemåten som ligner på en mellomting av joik, skandinaviske folketoner og tildels vekselsang fra Karelen. Dessuten finnes det mange variasjoner av samme melodi. I salmebøkene finnes det flere salmer som går over den samme melodien.
Salmesangen, og den læstadianske syngemåten kunne ha delvis store nyanseringer i melodi og rytme fra en bygd til en annen. Dette kunne man legge godt merke til når det var storforsamling i bygda og det kom folk langveis fra. Da bølget den læstadianske salmesangen ekstra mye. Det ble talt og sunget på samisk og kvænsk. Takket være læstadianismen ble mye av samisk og kvænsk språk bevart.”
Arnfinn Aslaksen, musiker og musikklærer ved Porsanger Kulturskole
http://www.kvenskinstitutt.no/beta/sites/default/files/salmesang.mp3
"Læstadianismen er den største, sterkeste og mest seiglivede folkebevegelsen Nordkalotten har sett. Selv arbeiderbevegelsen og etniske mobiliseringer blir bare korte blaff i sammenligning. I 150 år har den læstadianske tro vært en drivkraft for religiøs, politisk og etnisk mobilisering i de lokalsamfunnene der den har fått gjennomslag. Bevegelsen har også, i motsetning til andre ideologiske bevegelser i Nord-Norge, beholdt mye av sin egenart og drivkraft mens samfunnet i samme periode har gått gjennom enorme endringer. Det på tross av at den helt fra første dag har blitt aktivt motarbeidet av maktas representanter. Eller kanskje nettopp derfor; for gjennom læstadianismen fikk folk et symbolsystem og en sosial organisering som gjorde det mulig å artikulere og mobilisere motstand mot storsamfunnet - i denne avhandlingen betyr det statens, kirkens og andres forsøk på å påtvinge endringer av lokalsamfunnet utenfra. Helt siden bevegelsen oppstod i 1840-årene har den gitt selvtillit og skapt et lokalt selvbilde for lokalsamfunnene, og gitt enkeltmennesket et forhold til Vårherre og Frelseren preget av nærhet og trygghet - på sitt beste. På sitt verste har læstadianismen skapt konflikter, sorg og bitterhet, ødelagt noe av det beste i lokalsamfunn og enkeltmennesker, og resultert i personlige og sosiale tragedier, før i tiden og i dag..." - Øyvind Eggen
Troens Bekjennere
Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet
Hovedoppgave i sosialantropologi, Våren 1998
av Øyvind Eggen - Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø
Hovedoppgave i sosialantropologi, Våren 1998
http://www.anthrobase.com/Txt/E/Eggen_Oe_01.htm